Sykehus? Hvilket sykehus?

Hvorfor er Ernas kartflause noe å henge seg opp i?

Det er ett bilde jeg ikke får ut av hodet for tiden. Det er der vår statsminister (enn så lenge) stolt viser et sykehuskart over Norge der Kirkenes sykehus i Øst-Finnmark mangler.

Nå skal staben sendes på geografikurs, står det å lese i de store avisene. Ærlig talt, altså, der sitter toppene i Norge og lager et kart som ikke stemmer, men kanskje aller verst, de må jo ha sett at det nærmest var tomt for sykehus øverst i landet?

Det er også besynderlig at de ikke har reflektert over det – et kart fullt av markører for sykehus og så et område som nesten er et medisinsk ødeland? At Erna selv ikke får alt med seg i Distrikts-Norge har vi jo oppdaget for lenge siden, men at også toppene i regjeringens egen stab av rådgivere og fagfolk ikke reagerer er jo ikke til å fatte. Det er til å bli meget bekymret av.

Er det da rart at fiskekvoter og etterretning, fraflytting og elendige infrastruktur i store deler av landet går dem hus forbi? Jeg blir rett og slett skremt av kunnskapsmangelen og hva den kan føre til.

Alle vet at kart er svært viktige når man skal navigere for å komme dit man vil. Spesielt for politikere som er kjent for å vingle mellom det som er dumt og det som er klokt, det som er for egen nytte og det som er viktigst for felleskapet. Men det krever også et godt mannskap. I dette eksemplet, med Ernas sykehuskart, er det tydelig at både hun og mannskapet havnet ut av kurs. Ikke at jeg vet hva som foregår i Høyres kretser, men spesielt opptatt av distriktene skal de ikke ha på seg.

Så hvis mannskapet er så viktig, hvem er de? Hvem er politiske rådgivere, departementsråder, administrasjon og øvrige byråkrater som trengs når man skal styre et land? Hvor mye hjelp har de fra journalister og redaktører i media, og hvem kjøper de øvrige kommunikasjonstjenester fra?

Jeg vet ærlig talt ikke, og det er nok de færreste forunt å finne frem i den jungelen. Men det som er enda mer bekymringsfullt er at det i et demokratisk styresett er et villnis av rådgivere og byråkrater som folk ikke vet om, ikke vet hvor kommer fra, og hvilken kunnskap og makt de har til å påvirke våre politikere.

For meg, og mange andre som bor langt fra makta, er det nærmest umulig å komme gjennom med våre saker. At det er elendige veier som er en fare for folk i Pasvikdalen taper glatt mot de som vil ha midtrabatt i Drammen. Og da snakker jeg ikke bare om å rote seg bort i Norgeskartet, men å rote seg bort i vennetjenester, lobbyister, kjentfolk og gråsjatterte nettverk.

Og så er det de grupperingene som velger å gå i demonstrasjonstog. Mange ser på fakkeltog og distriktsopprør bare som en protest mot noe, men det er også et uttrykk for avmakt. Et varsel om mennesker, grupper og lokalsamfunn som ikke har kanaler til beslutningstakere. Det er et demokratisk problem som burde bekymre makthaverne. Det er i bunn og grunn et sykdomstegn med vårt system.

Og skulle enkeltpersoner våge og bli varslere i sin rettferdige kamp mot urettferdighet, risikerer de å parkeres så til de grader at de nærmest må å skifte navn for å få seg en anstendig jobb. Hvis de da ikke blir så kvestet at de havner i uførestatistikken.

Derfor er denne kartflausen til Erna et mye viktigere signal enn at noen bare tok feil og statsministeren «skjemte seg ut», som vi sier her jeg bor. Det at noen ikke blir hørt er en ting, en annen er at man ikke har kunnskap nok til å lage et kart som stemmer med virkeligheten. Jeg tror ikke det er ondskap, men uvett med en snert av arroganse som gjør at man tror man vet, og ikke vet at man ikke vet og heller ikke sjekker. Og den holdningen er ikke til å spøke med.

Mitt kart består ikke bare av geografi, klima og demografiske forhold. Det er også et demokratisk kompass som jeg forutsetter at også våre politikere og makthavere har.

Jeg er så takknemlig for at jeg får bo lengst nordøst i Norge. Folket, naturen, historien og det grenseløse kulturmangfoldet gjør meg usigelig stolt. At det ikke bor flere folk i mine trakter er en gåte.

Men vi trenger mer enn et vakkert landskap. Vi trenger den infrastrukturen og de velferdsgodene som andre folk i Norge tar som en selvfølge. Sykehus, skole, barnehage og kritisk infrastruktur skal ikke ligge på forhandlingsbordet eller rotes bort i byråkrati og valgflesk og kameraderi.

Men alt er kanskje ikke like alvorlig. Tenk om statsministeren selv hadde forvillet seg inn i et sykehus som ikke fantes på kartet!

Foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor

(Publisert i Nationen 16.08.2021)