Utedassen

Alt var ikke bedre før. Utedoen er et stinkende eksempel.

Jeg er så gammel at jeg måtte oppleve alt som er å erfare med utedoen.

For bestemor og bestefar på Nervei i Tanafjorden hadde utedo til langt ut på 70-tallet. Det var på baksiden av fjøset. Vi delte dermed fraukjelleren med sauer og kyr. Hver sommer, da jeg var blitt stor nok, var min første jobb å vaske utedoen. 

– Sommerferie, hva er det for slags moderne tull, sa han bestefar. Du får jobbe for maten, du som alle andre. Utedoen er ditt ansvar, du har tross alt blitt 11 år og blir snart konfirmert.

Jeg våget ikke å si ham imot.

Så var det i gang. Først måtte alle avisene ut, de ble jo brukt som toalettpapir. Sagat var ganske bra, også Fiskeribladet og et par bondeaviser. Men Aftenposten var helt forbudt, det fikk vi streng beskjed om fra han bestefar: ”Dem har sånn trykksverte som sverter av så grusomt at det blir «etterpåvask» og det har vi ikke tid til dagstøtt.”

Så var det å skride til verket. 

Først måtte bildene på do-veggen bort. Det var brudebildet av kronprins Harald og kronprinsesse Sonja. Ved siden av hang Kong Olav, selvfølgelig. Kanskje kona hans også, men henne husker jeg ikke. Det hendte at onklene mine hadde hengt opp et utklipp av en vits fra et voksenblad, men den ble fort fjerna av han bestefar.

Så startet vaskinga. Spindelvev og fluer måtte kostes bort, grønnsåpevann og skyllevann måtte klargjøres i hver sin bøtte, og kluter som satt fast i grove plankebord eller i sprekker i veggen. Skurebørste med slitte buster og en høyrearm som sved av all skrubbinga. Det verste var ”doringene”, to av dem, uten moderne isoporsete, slitt og farget av gnikkende baklår og gud vet hva gjennom en hel vinter. Hvem i all verden sitter på do i lag og må utstå andres dritlukt i tillegg til sin egen!

Bare tanken gjorde meg spysjuk.

Pust med munnen, pust med munnen, messet jeg mens jeg vasket. Fjøspust, kalte de det. En god lærdom jeg har hatt stor nytte av gjennom hele livet.

Dett gikk en hel formiddag med do-vask, mange bøtter med vann ble skiftet, her måtte man gjøre en nøye jobb. For når tante sørfra kom for å inspisere kunne hun finne på å la meg vaske enda en gang. Det var også viktig å bli ferdig før mannfolkan kom fra sjøen, for i nøden gjorde dem ikke store ting i fjøsen som kvinnfolkan kunne finne på. 

Men det var å sitte der som var det verste. Ett var at det var trekkfullt og kaldt, vi hadde holdt oss så lenge at det var tvingende nødvendig før det gikk galt. Men det verste var historier om hva som bor under doen. Under setet, på en måte. Vi var blitt skremt av de store ungene om at der var klaser med edderkoppbarn eller makkefluer som fødte kvitmakker som kunne klatre opp i ei barnerumpe. Eller at det bodde fandens barn nedi fraukjelleren som hadde så lange armer at de kunne trekke ei barnerompe ned i selve fraukjelleren der vi måtte kave rundt til vi døde.

Store unger er grusomme. 

Det som skjedde var at vi småunger tok med oss små biter av aviser i lomma og sprang rundt i gresset og i bakkene og gjorde fra oss. Lillebror på 4 år bæsjet rett ved siden av utedoen hele sommeren, det ble så mye at det dannet seg en liten pyramide som bestefar irriterte seg over. Sånt tøv og være redd for utedoen, mumlet han irritert.

Jeg er for at utedo-tiden er over. Av og til må jeg likevel bruke utedoen hvis hytta jeg er på er av det gammeldagse slaget. Da sitter jeg der og gjennomgår barndommens skrekkhistorier om igjen.

Forsidefoto: Jori Samonen fra Pixabay)