fra en annen tid

Jeg fant et gammelt bilde av han bestefar her om dagen. Det er han til venstre med pipe, kasjettlue og et lurt smil. Han sitter i lugaren i fiskeskøyta si en gang i 1963. Jeg ble født samme året. På bildet står det: «Vi koser oss ombord! Capten, Gunnar Henningsmoen og Frank Nikolaisen.» Det er ingen opplysninger om hvem de to andre var eller hvem som er fotografen.

Men jeg kjenner på en måte lukta der nede; Solar, røyk, brent kaffe og fisk. Og sånn som han bestefar sitter der i lugaren er han så «karslig» og litt fremmed, ikke sånn som vi unger så på ham; Sjefen, han som bestemte. 

Jeg husker når han stod på trappa og s ut i været mens han pattet på ei utent pipe og så bekymret ut i det hardbarka ansiktet. Da skjønte vi at det enten handlet om høyet som var blåst av hesjene i august-stormen eller at «ungen herje og ét oss ut av huset».

Men han sa ingenting. Det var liksom det verste. Tausheten. Men han var ikke alltid sånn. Jeg ser ham for meg da han nikket og smilte hvis jeg hadde klart å være nøye når jeg vaske utedoen. Den med to hull, sånn at man kunne sitte der i lag og prate mens man gjorde sitt fornødne med brudebildet av kronprins Harald og kronprinsesse Sonja til pynt på veggen.

Han bestefar tilhørte en annen tid. Den var allerede på hell da jeg ble med i fjøset og fikk lære og melke Litago. Hun ble slaktet i 1975 og var den siste kua.

Men for han bestefar var det fisket som var hans liv. Det var der han var i sitt rette element. Det er så tydelig på det gamle bildet; de smilende øynene og måten pipa ligger på skrå i munnviken. 

Han er borte nå. Men jeg ser ham for meg der han seiler ut fjorden grytidlig på morran mens han hører Erik Bye synge «Hildringstimen» på den skurrete radioen i styrhuset.

(Foto: Privat)