farlig avstand

Jeg undrer meg over avstander for tiden. Jeg er helt oppslukt av konsekvensene av å ikke forstå avstandenes betydning. Hvor upresist, feil og farlig det kan bli. 

Værmeldingen, for eksempel. Varsel for Finnmark; «Enkelte snøbyger, vesentlig i vest». Bare Finnmark alene er like stort som Møre- og Romsdal, Vestfold og Telemark, Viken og Oslo – til sammen. For folk som jobber ute og på havet eller kjører kolonne over fjellet kan det være skjebnesvangert å stole på slike varsler. Noe de selvsagt ikke gjør. 

Det er bare tre hurtigladestasjoner i Finnmark og en avstand opp mot 50 mil imellom dem. Så vi fortsetter å kjøre dieselbiler og blir kalt for miljøverstinger. 

Da fødestua på lokalsykehuset et sted i Nordland ble nedlagt førte det til at reiseavstanden ble lenger og risikoen for flere ambulansefødsler økte. Sykehuslederen uttalte: «Det å føde er da ikke en sykdom».

Da jeg fikk premature barn, og måtte være på sentraliserte sykehus i lengre perioder, så jeg hvordan avstand ikke bare var faktisk og vanskelig, men også fikk en praktisk og følelsesmessig betydning. Dekning av hjemreisene mellom sykehus i sentrum og hjemmet mitt i periferien ble stadig mindre, også dekning av reise for far falt bort. Hver søndag lå jeg på tomannsrommet og så på at de som bodde nærmest sykehuset fikk besøk av familien som ville komme og se den nyfødte og gratulere en sliten mor. 

Avstander er ikke bare fysisk, men også mental. Når alt som kan krype og gå av maktmennesker har klumpet seg sammen i hovedstaden og skal fordele godene mister de fort orienteringssansen og blir en smule nærsynt. De står i fare for å miste kontakten med folket som bor lengst unna og er utenfor synsvidde. Det påvirker selvsagt deres beslutninger.

Strategisk er det også lurt av rikspolitikerne, for de store velgermassene fins i de store byene. Og skulle man som «distriktsboer» våge å antyde at politikerne er seg selv nærmest, blir man enten ignorert eller møtt med politikernes kommunikasjonsrådgiveres dårlig skjulte råd om å ignorere kritikken helt til det nærmer seg valget. Da er det plutselig ikke så vanskelig å hive seg på et fly som bruker skarve 2 timer til Kirkenes.

Denne fysiske avstanden mellom rikspolitikere og distriktsfolket gjør at tilliten til de som styrer landet svekkes. Det i seg selv er et demokratisk problem. Følelsen av det forskerne kaller for politisk utenforskap kan gjøre at folk ikke tror på systemet og dermed ikke går til valgurnene hvert 4. år.

En gang i tiden trodde jeg at den teknologiske utviklingen skulle gjøre avstanden mellom og sentralmakta mindre. Internett ga oss muligheten for digital kommunikasjon og ville i seg selv viske ut avstandsulempene. Nå kan folk leve og bo hvor de vil, og distriktene ville blomstre, tenkte jeg. Så feil kan man ta. Det har faktisk gått motsatt vei. Folk flytter fra utkant til sentrum og gjør avstanden mellom der det foregår og der det er stille enda større. 

Om ikke det er nok blir skoletilbud, offentlige tjenestetilbud og jobber lagt ned eller flyttet. Det er politisk vilje og beslutninger som er tatt langt borte, og som gjør at muligheten for påvirkning av beslutningstakerne er lik null. Vi kan ikke stikke innom stortingskantina og ta et rundstykke med makthaverne.

Protestene fra distriktsfolket preller av, og følelsen av maktesløshet brer seg. Det verste er å vite at dette er en villet politikk av politikere med «faglig» støtte fra embetsverket. Når jeg er i mitt mest konspiratoriske hjørne tror jeg at det er greit at det bor mindre folk der naturressursene er størst. Da blir det ikke så mye bråk når pengemakta har påvirket politiske beslutninger for å få tillatelse til å sette opp vindturbiner, øke gruvevirksomheten, etablere oppdrettsanlegg og la fabrikktrålere rovfiske. 

Alt dette har jeg ikke belegg for å si. Men jeg ser hva som skjer, og det er det mange som gjør her vi sitter i utenforskap langt borte fra der beslutninger tas. Og så er det noen som fremdeles stusser på hvorfor Senterpartiet får så mange stemmer med sin distriktspolitiske profil. Men også de kan stå i fare for å måtte svelge kameler hvis de får mer makt og må innta Oslo for å være med på «gamet». De som påvirker rikspolitikerne sitter nærmere enn velgerne i distriktene. 

Så ikke kom her og si at ikke avstand betyr så mye.