kan korona bli en opptur for distriktene?

I vår digitale verden har vi muligheten til å jobbe fra hvor som helst. Det har vi visst lenge, men det er først i koronatiden at vi har fått testet det i praksis og fått aksept på at dette er mulig og til og med ønsket. Og det har jo gått forbausende bra, ikke sant? 

Effektiviteten går opp, det samme gjør lønnsomheten og arbeidsmoralen. Folk omstiller seg, de omorganiserer hverdagen, lager nye rutiner, stresser ned og oppdager at det kanskje ikke er så ille likevel at verden endres. 

En koronapandemi er selvsagt ikke noe å spøke med, men den har gjort at vi nå tenker oss om flere ganger når vi organiserer familielivet, arbeidslivet, det sosiale livet og hvor vi skal jobbe fra. Den nye tiden har gjort at byene ikke er så attraktive som før. Det som gjør byen til by er blant annet tilgangen på servicegoder, uteliv, spennende jobber, gode lønninger og en ung befolkning. Når koronaen rammer blir forskjellen mellom by og land mindre. Da kan det tenkes at folk flytter ut av byene for å redusere kostnadene og kanskje styrker trivselen i samme slengen. Den trenden er allerede i gang. 

For en del av oss, som jobber foran en dataskjerm, kan vi ta «kontoret» dit vi vil, om så til hjemplassen et sted i Distrikts-Norge. Vi trenger bare et godt datanett, en plass å bo og gode kommunikasjoner hvis man må på en arbeidsreise. Med andre ord, vi behøver ikke klumpe oss sammen i store byer for å få et godt liv. Joda, vi har sikkert visst det innerst inne, men ikke gjort så mye ut av det. Nå har vi fått sjansen og det kan endre hele kartet. Stadig flere flytter, eller snakker om å flytte, fra byene og ut på landet. 

Koronaen har vist at det er mulig og kanskje helt presserende når det viser seg at der det bor flest mennesker tett, er det også mer smitte. Det er som en venn av meg sa her om dagen: – Der ser du, det har aldri vært lurt å legge alle eggene i samme kurv!

Men er Distrikts-Norge rigget for å ta mot alle de som vil ha pose og sekk; Bolig, nett, butikk, helsetjenester, kommunikasjon og øvrig infrastruktur?

Svaret kan fort bli nei. Distrikts-Norge har opplevd sentralisering og en nærmest kontinuerlig nedbygging og nedsnakking siden 70-tallet. Mange steder er fraflyttingen så kritisk at naturen bokstavelig talt har tatt over. Distrikts-kommunene er ofte lutfattige og får det knapt nok til å gå rundt med det lille de har igjen. En boom av tilbakeflyttere er mange av dem ikke klar for.

Om ikke det er nok har verken myndighetene eller politikerne en tradisjon for å være rask på labben når nye trender oppstår. De jobber for sakte. Og det er ganske lunkent blant rikspolitikere til å endre politikken fra å styrke byene til å styrke de mindre stedene, selv om det kommer tall som viser at utviklingen går den veien. Det er lenge siden distriktsutvikling var «hot»!

Det er forøvrig viktig å være oppmerksom på at parallelt med koronapandemiens utilsiktede konsekvenser, sitter vi med en tikkende bombe i forhold til at befolkningen i Norge blir stadig eldre. Distriktene er allerede inne i en voldsom eldrebølge som forsterkes ved at ungdomsflyttingen bare har økt de siste 40 årene. 

Hvis disse kommunene skal kunne ta imot enda flere voksne/eldre innflyttere, med høy utdanning og høye krav, vil de neppe klare å håndtere det med de ressursene de har nå. En 50-åring som flytter til en liten utkantkommune, kjøper hus og etablerer hjemmekontor, kan fort bli en belastning fordi aldersfordelingen i befolkningen øker enda mer i feil ende. Det tar kanskje bare 15 år før hjemmekontormannen havner på det overfylte eldresenteret. 

Men for all del, de som ønsker å flytte til et sted i Distrikts-Norge og jobbe derfra, må ses på som en ressurs, uansett alder. Det krever imidlertid at kommunen aktivt ønsker å tiltrekke seg denne typen arbeidstakere, og legge til rette for dem. Hvis kommunen ikke kan tilby den nødvendige infrastrukturen, vil de neppe bli plaget av de som vil ha hjemmekontor utenfor allfarvei. 

Det er ikke for alle å ha hjemmekontor. Det er heller ikke alle yrker der det er mulig. Men for de som ønsker fleksibiliteten ved å ha hjemmekontor fra uansett hvor er det en spennende trend som kan endre både arbeidslivet og bosettinga i Norge. 

Koronapandemien har kanskje bare forsterket en trend som allerede var der, fordi folk vil bort fra tradisjonelle arbeidsforhold. Hvem skulle trodd at arbeidslivet ville bli så fleksibelt at folk fikk aksept for å jobbe fra hvor de vil? En god jobb der arbeidslyst og kreativitet blir forsterket av «öppna landskap».