ER Distrikts-Norge noe annet enn Norge? 

Jeg blir så forbanna og frustrert over at nok et utvalg forteller meg at en av grunnene til at folk flytter fra distriktene er mangel på utdanningsmuligheter og attraktive arbeidsplasser. Hallo, politikere, er dere tunghørt eller tungnem? Det er jo dette distriktsfolket har fortalt sentralmakta i årevis, men blitt avvist som sutrete, negative og bakstreversk. Unntatt i valgkamp, for da har pipa en annen lyd. Da reiser man rundt i Distrikt-Norge med fortellinger om hva de skal gjøre godt når de kommer til makta. Folk lar seg lure en stund, men når de blir lurt lenge nok, så flytter de.

Jeg sikter til resultatet av Demokratiutvalget sitt arbeid som kom i forrige uke, ledet av Høyremannen Victor Normann: «Det handler om Norge – Bærekraft i hele landet – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene.»

Her konkluderer man med at «det er mulig å stabilisere folketallet i årene som kommer, men at det vil kreve en aktiv distriktspolitisk innsats.» Det kan jo neppe være noen overraskelse. Folk har jo ropt varsku i årevis. Eller tror politikere at de utallige fakkeltogene fra utenfor storbyene opp gjennom årene har vært et slags karneval eller en folkefest?

I min studietid debatterte vi ofte forholdet mellom årsak og virkning, tiltak og konsekvens. I sin enkleste forstand handler det om at hvis ungen din har for lite klær på seg vinterstid vil han fryse. Hvis han har nok klær blir han varm. Jeg slutter ikke å forbauses over at denne lille tankeøvelsen sjelden eller aldri utføres av våre folkevalgte og deres vennekrets. Og slett ikke når det gjelder forholdet mellom by og land.

Det er en enkel konsekvensanalyse som skal til:
1) Legg ned høgskoleutdanninga på Nesna. Konsekvens: Ungdom flytter bort for å ta utdanning.
2) Flytt offentlige arbeidsplasser fra distrikt til sentrum. Konsekvens: Folk flytter, privat næringsliv mister kunder og husprisene stuper.
3) Reduser antall politifolk, legg ned sykehustilbud og sørg for at det bli færre flyavganger. Konsekvens: Sikkerhet for befolkningen svekkes radikalt, og folk flytter. 

Dette skjer i åpent lende, uten at det får politiske konsekvenser eller medienes oppmerksomhet. Men kom ikke her og fortell meg at fraflytting fra småsteder er noe folk gjør uten grunn. Og ikke fortell meg at dette ikke er en villet politikk. Alle skjønner at hvis man legger ned eller sentraliserer skoler, barnehager, veivedlikehold og arbeidsplasser så flytter folk inn til steder der nettopp disse basale institusjonene og velferdsgodene fins. Noen ganger får politikerne motstand fra distriktene, men de slukkes effektivt med taushet, arroganse eller forakt.

For skulle det bli for hett rundt rikspolitikernes ører, henter de frem en lojal lokalpolitiker som står breibent på kaia med en pussig dialekt og forteller hva som skal skje i sitt utvær når nye politikere kommer inn. Han plasseres foran et kamera der han peker ut mot havet og sier at «der skal de store båtan komme inn til våres plass med fesk til milliona». Så peker han på den slitte asfalten og spør så pent om litt av verdiene hentet utenfor hans stuedør kan brukes til ny asfalt i bygda. – Den skal bli like fin som i Oslo, sier han til bygdefolket sitt.

Denne distriktspolitikken har vært ført av vekslende regjeringer og med full oversikt over hva som er konsekvensene. Jeg har alltid lurt på hvorfor man bevisst driver en politikk som avfolker distriktene. 

Svarene er vanskelig å få, men det er lov å underes. Kan det være for at naturressursene er så rike at man vil ha det rett i statskassa uten småstedene som et fordyrende mellomledd? Eller kan det være at hvis olje, gass, bergverk, villfisk, oppdrettsfisk, vannkraft og vindkraft ble underlagt distriktskommunene ville de få så stor makt at de kunne styre pengestrømmen bort fra de store maktsentrene. Hvor skulle man ellers få tak i 4,3 milliarder til operaen og 2,4 milliarder til nytt bibliotek? Det kan man jo undres på.

Jeg føler at det er et skuespill vi er vitne til. Et spill der fine ord om å ta hele landet i bruk er floskler som smuldrer bort i realpolitikken. Vi presses bort av fra våre hjemsteder. Vi tvangsflyttes. Ikke sånn som man gjorde på 60-tallet der «ødemarkstillegg» og fraflyttingstilskudd ble brukt. Metoden nå syns å være at velferdstjenester, infrastruktur og overføringer til distriktskommunene langsomt skrumper inn. Så lages regionsentre og storkommuner og langsomt, men sikkert må småstedene der naturressursene hentes ut gjøres av sesongarbeidere. Vi har sett denne utviklingen i andre deler av verden. 

Syns du det er et dystert bilde av distriktene jeg tegner? Les utredningen fra Demokratiutvalget og gjør dine egne tanker.    

Victor Norman sier han ble overrasket over at det sto såpass dårlig til i dag.

— Vi har oppdaget for sent hva som er i ferd med å skje, og kommet bakpå. Ingen ønsker at distriktet skal dø, men det er viktig å få tydelig fram at det ikke nytter å krysse fingrene og håpe på det beste, sier han til Kronho.no

Hva skal Erna og co gjøre med denne rapporten fra Demokratiutvalget? Legge den i en skuff og si at vi skal se på saken, hente den frem når valgkampen begynner og vise til at de har utredet hva man skal gjøre for distriktene? Som om Distrikts-Norge er noe annet enn Norge.