kulden fra makta

Mitt engasjement for hjemfylket Finnmark er personlig og sterkt. Noen ganger, når kampen blir for tung og jeg blir sliten og motløs, går jeg i fjæra og ser utover havet og inn i evigheten.

Der blir jeg minnet på at å sloss for Finnmark ikke handler om meg og mine private opp- og nedturer, men om folket og verdiene som har skapt det vi har, og arven vi skal gi til de som skal komme etter oss. Og så handler det om de kreftene som truer vårt byggverk, vårt Finnmark.

Mens den bitende sørausten snor seg helt inni margen, blir jeg stående til støyen fra nåtiden stilner, og øynene ser klart igjen.

Jeg ser ho oldemor som blir sittende alene med 3 småunger etter at han oldefar omkommer på havet, og må levne de små til slektninger og reise rundt som anleggskokke for skaffe penger for seg og sine. Det er ingen dans på roser, men hun må være sterk. Hun har ikke noe valg.

Jeg ser den bøyde ryggen til han bestefar der han henger over rekka med håndjuksa mens han lar båten ræke litt før han tar kontrollen og loser småungan hjem til nok en fiskemiddag. Det gjør ham hjertevarm og stolt over å kunne brødfø.

Jeg ser min fornorska mor bruke sminke for å skjule sitt samiske opphav i en tid der myndighetene har gjort at hennes folk bærer skam. Det gjorde henne gammel som ung, men aldri motløs. Er man født i motvind, må man stå i motvind, sa ho.

De tre er borte for alltid, men representerer de som bygde landet, som bygde Finnmark. Da som nå er det forskjell på folk i sør og nord, forskjell på hvordan man ble behandlet og omtalt, forskjell på hvem man er og hvilken historie man bærer. Forskjell på muligheten til å påvirke og ha noe å si.

Det er langt dette landet, og lengst borte er utenfor allfarvei. Sett fra maktas ståsted.

Jeg blir så sint der jeg står i fjæra og lar den kalde vinden bite i kinnan mens fortiden spiller filmen om mine forfedre. Forbannet over urettferdighet og maktovergrep. At politikere på Stortinget kan stå der som diktatorer og tvinge folket mitt i kne. Som om de ikke allerede har måttet tåle alt, tåle så lenge.

Fortidens kunnskap om hva mitt folk har måttet gjennomgå og nåtidens urett mot Finnmarkingene gjør meg skremt for hva fremtiden bringer for våre barn. Med dagens politikere som enten er på Høyresiden eller har slagsida mot den retningen er det all grunn til bekymring.

For du vet, klarer man å bruke tvang overfor folket sitt en gang, klarer man to – og flere. Rike Finnmark kan mange tjene penger på, og pengemakta syns å være avguden for brorparten av de som sitter med makta i dag.

Så står jeg der i fjæra og er like forbanna som den februarkalde isvinden fra søraust og og den blå isvinden fra dem som sitter med makta, og sier høyt til meg selv: Dette er ikke er tiden for å feige ut og la de som har tvunget landet mitt i kne vinne. Kampen for Finnmark er ikke over, den er knapt nok begynt.

Og så knyter jeg hendene inn i polvotten, går hjem fra fjæraturen, fyrer i ovnen og skriver ned det du her har lest her. Og vet du, jeg ser at ilden brenner godt….