ståsted og mediemakt

– Det er det samme hvor ledelsen sitter, sa en av storsjefene til meg for noen år siden. Han satt i byen og styrte skuta, jeg satt 100000 steinkast lenger nord og ble styrt. Jeg skulle svart ham bestemt ironisk og sagt at hvis det er det samme hvor han sitter kunne vi bytte plass, han kunne lede storbyfolket fra her jeg satt. Men jeg sa ingenting. Ikke da.

All erfaring, kunnskap og forskning viser at ståsted betyr alt. Hvordan verden ser ut fra der man ser fra, perspektivet, «brillene» man ser med, er farget av ståsted. Det er et vitenskapelig faktum. Og det betyr at du som leder vil styre og beslutte påvirket av der du er. Det er det ikke alle som ser.

Ståsted er ikke bare et geografisk utgangspunkt. Det fins også kulturelle, religiøse, politiske, sosiale og økonomiske ståsteder. Og enda fler. Mennesker er flokkdyr, og har man lik bakgrunn og ståsted har man tendenser til å slå seg sammen med de som er lik en selv. Når mange mennesker med rike ressurser flokker seg blir det fort makt av det.

– Hvor vil du med alt dette halvvitenskapelige «bableriet» ditt, ville storsjefen spurt meg hvis han hadde lest dette (noe han neppe gjør). Jeg ville svart at det er for mange og for sterke grupper i landet vårt som ikke ser saker fra vårt nordlige perspektiv. For mye politisk, økonomisk og mediemakt sitter i Oslo og andre større byer. Nettverk kalles det, som om begrepet renvasker ulempene.

– Og problemet med det er….? ville storsjefen småspydig ha lirt av seg mens han utålmodig ventet på drosja som skulle ta ham til flyplassen og videre til hovedkontoret i storbyen.

Problemet er at våre synspunkter om nasjonens beste sett fra vårt ståsted ikke når frem. Pengefolket sitter på Aker Brygge og styrer fiskeressursene utenfor stuedøra til han Hilmar i Mehamn, mens de stundom tar en kaffe eller to med stortingspolitikere som «tilfeldigvis» kommer forbi.

Lokalmedienes journalister ser misunnelig på Dagsrevyen og Oslo-avisene, som med sine journalistvenner bestemmer dagsorden i mediebildet over en øl i godt selskap og er på hei med alle politikere som har makt nok til å være interessante. Det blir en symbiose av pengemakt, politisk makt og mediemakt. Slik utvikles det maktsentre med sitt dominerende ståsted.

For oss nordfra blir oversett sørfra. – Hva gjør man da for å sikre at alle deler av landet får sitt å si, ville storsjefen spørre med irritasjon i stemmen og en antydning til forakt for det han ville kalt naiv idealisme?

Jeg ville svart med litt for høy stemme: I en rettferdig og klok verden ville makta lytte, ha fokus utenfor egen vennegjeng, lett etter informasjon fra andre perspektiv, finne talspersoner, andre stemmer og historiefortellere som utvider horisonten. Det kalles for ytringsfrihet og kjennetegner et demokrati.

Jeg ser for meg at storsjefen venter utålmodig på at drosja skal komme, slik at han slipper å svare. I det bilen kommer ville jeg tatt ham i armen, holdt ham igjen og sagt med bestemt stemme: Det er ikke det samme hvor man ser verden fra!

Så vil han rive seg løs med et irritert rykk og slamre drosjedøra litt for hardt igjen. Jeg ville stått alene igjen, men fortsette å snakke som om han fremdeles er der:

– Utfordringen er ikke å lage saker sett nordfra. Utfordringen er å få vårt perspektiv inn på maktens bord, å bli sett, forstått og tatt hensyn til, bli en viktig del av viktige debatter. Derfor må vi skape egne plattformer sett nordfra.