Når verden legger til kai

Det dirrer i kjøkkenvinduet og hele grunnmuren på huset når den legger til kai der jeg sitter i det huset vi bodde i en gang i Mehamn. En av de nye hurtigrutene er det, de som er like stor som en lysende by der den lener seg til den spede dampskipskaia som sukker klagende av tyngden.

– Det er sikkert flere mennesker ombord i ny-hurtigruta enn det er folk i hele kommunen, tenker jeg og tar en slurk halvlunka kaffe.

Der i kjøkkenvinduet, med blikket festet på hurtigrutas kveldsbesøk, kommer bilder fra barndommen på rekke og rad; hurtigruteminner som et hvert kystmenneske fra Bergen til Kirkenes bærer med seg. Fra den gang hurtigruta ikke var så stor og prangende, fin og fremmed, men heller liten og velkjent, tilpasset de småsamfunnene de trafikkerte.

Jeg var 12, snart 13 og gikk en tur på hurtigrutekaia med bestevenninna for å se på folk og oppleve et sus av noe annet i den varme ettermiddagssola i de stille gatene i Mehamn på sjeldne sommerdager. Vi kledde oss pent, for det kunne være gutter der. Denne dagen var det varmt, og vi hadde på oss korte skjørt og små topper, slike som foreldrene vår ikke likte at vi gikk i, uten jakke over.

Der stod vi og så på hurtigruta og på alle de ulike menneskene som kom ned landgangen.

Først dem med margarin-eske med snøring og brune, billige plastbager med stive håndtak; Det var lokale folk. De hadde sikkert vært og besøkt slektninga eller vært på sykehus. De så ut som de hadde sovet på skaisetene i damesalongen for å spare penger.

Så kom de sørfra, alle som kom i land i Mehamn kom jo egentlig sørfra, vi bodde jo i verdens nordligste fiskevær. De sørfra hadde moderne klær og gikk med rakere rygg, til gjengjeld var de ikke så flinke til å gå på landgangen og på kaia sånn som våres folk. Kanskje hadde de feile sko eller var uvant med underlaget som beveget seg litt mens båten duvet mot kai i sommerbrisen.

Endelig kom turistene. De hadde boblejakke og lue på, noen hadde til og med hansker. Og fotoapparat, ordentlige, ikke sånne små som vi hadde hjemme i skuffa og som manglet film, fordi vi hadde ikke råd til å kjøpe ny eller fremkalle de vi hadde. Turistene så fremmede og eksotiske ut. Vi stod der og så på dem og lurte på hvorfor de frøs sånn, det var jo sommer. I det de gikk forbi kunne vi høre fransk, engelsk eller tysk, et spennende ekko av en verden langt bortefra.

Men mange hurtigruteminner handler om uvær. De fleste av dem, faktisk. Over gjennomsnittet sjøsyk som jeg var, ble det mye lugarligge og spykopper som glitret i sølv der jeg stirret ned i min egen avgrunn av elendighet og ønsket at jeg hadde blitt hjemme.

Øksfjord neste, sa de på høytaleren, og alle vi i korpset karret oss opp i halvmørket nesten på nattmorran, skjelvende og sjøsyk og tom i magen. Ut på kaia bar det, i lett snødrev, møtt av en vind fra nordvest som svei på ene siden av ansiktet i det hetta på boblejakken blåste av. Lampa på veggen på kaia lyste kaldt og svaiet lett der vi basket med ryggsekker og soveposer inn i bussen som skulle ta oss dit vi skulle innkvarteres, på en gymsal eller skole.

Kor-turer, korps-turer, turn-turer… Vi reiste Finnmark rundt og ble kjent med folket som vi etter hvert føltes var våres. Alle på kysten kjenner jo egentlig hverandre, tenkte vi. Som om vi er i slekt. Takket være hurtigruta, sjøveien, det som limte oss sammen.

Og så glemmer vi aldri lukta av solar og svinekoteletter med surkål som slo i mot oss i det vi gikk ombord. Alle som røykte Petterøes 3, eller enda verre, Pall Mall uten filter som hang i munnvike til de som satt i kaféen og drakk øl eller svart kaffe. Ansiktene så ut som de hadde vært på sjøen i ukevis, øynene var tunge av for lite søvn eller kanskje av en hurtigrutefest for mye. Det var forsommer på kalenderen, men tungsjøen der ute i havet oppførte seg som en mørk novemberdag.

Så egentlig var det aller fineste hurtigruteminne å stå på kaia en stille, sommerlig ettermiddag, være 12, snart 13 og føle at verden legger til kai. Det tenkte jeg i det jeg reiste meg fra kjøkkenbordet, slo kaldkaffen ut i vasken i det huset vi bodde i en gang i Mehamn.

Foto: Torill Olsen