DET ER ISKALDT I NORD

Det er vinterkaldt, koronatid og tause spekulasjoner om hva som skjer med oss som bor her ved grensa mot Russland hvis konflikten med NATO/USA eskalerer. Samtidig har vi en regjering som ikke løfter en finger for å demme opp mot fraflyttinga fra grenseområdene. Det er nesten som man tror at de syns det er like greit å ikke ha så mye folk der hvis det skulle smelle. Men det vet jeg jo ikke, det er bare spekulasjoner. Og det er nettopp det som skjer når folk føler at de ikke blir tatt på alvor og heller ikke får vite hva som foregår.

Det er neppe en hemmelighet at forholdet mellom Russland og USA blir stadig kjøligere. Vi som sitter i grenseland her nord føler at vi er på full fart inn i en ny kald krig. Vi ser at etterretningsvirksomheten øker og vet at hvis det kommer til en konflikt sitter vi i skuddlinjen. 

Vi ser at det blir flere ansatte i etterretningstjenesten. Ikke at noen forteller oss det, men det blir flere biler på parkeringsplassen og flere leiligheter som leies ut til forsvarsfolk. I Vardø blir det stadig flere globuser og stadig flere amerikanere og i Kirkenes forteller folk om ubehagelige møter med norske hemmelige tjenester i forbindelse med reiser de har hatt i Russland.   

Men for all del, jeg har ingen åpne kilder. I Øst-Finnmark er folk vant til å holde kjeft om det man vet. Det har de gjort siden før 2. verdenskrig.

Fra rikspolitisk hold er det enten bortforklaringer eller taushet når det kommer til forsvar og etterretning i våre områder. Men for de (få) som leser stortingsmeldinga om nordområdene er ikke utviklinga til å ta feil av: Her legger regjeringa opp til mer alliert tilstedeværelse i nord.

«Den sikkerhets- og forsvarspolitiske betydningen av nordområdene øker, og regjeringen satser på Forsvaret i Nord-Norge. En betydelig del av Forsvarets operative struktur er lokalisert i landsdelen. Norge har lang erfaring med – og gode resultater fra – å balansere våre interesser i nord. Regjeringen vil videreføre og forsterke samarbeid og tillitsbygging gjennom konkrete tiltak og prioriteringer.»

At det blir økt militær tilstedeværelse i nord betyr ikke nødvendigvis en avspenning. Heller tvert imot. Det kan jo bety opprustning som blir vanskelig å dempe gjennom tillitsbygging (hva nå det er). 

Hånd i hånd med en stadig mer spent situasjon mellom øst og vest har grenseområdene i Finnmark (kanskje med unntak av Kirkenes), fått smake konsekvensene av vekslende regjeringers tydelige sentraliseringspolitikk gjennom flere år. Skole, helse, utdanning, samferdsel, tilrettelegging for det private næringsliv, infrastruktur og jobber i det offentlige har skrumpet inn til nesten ingenting. De er ikke lagt ned, de er uten innhold eller flyttet bort. Derfor er det nesten umulig å finne andre forklaringer enn at de som styrer og har styrt landet ikke vil at det skal bo så mange sjeler lengst nord-øst. At NRK, som er et flaggskip i medieverden, har flyttet flesteparten av sine journalistiske ressurser til Alta, 260 km unna russegrensa, oppfattes som en bekreftelse på denne politikken.

Uten gode forklaringer fra landets ledere lager folk alternative forklaringer og mister tillit til egne myndigheter. Det er vel neppe en ønskesituasjon? Eller kanskje det ikke betyr så mye for de som styrer. Er man i en forsvarsallianse må man vel bøye av for de som er sterkest. Men når forsvaret blir den nye hjørnesteinsbedriften i samfunnet bør det ringe en bjelle hos de som styrer landet: Det setter nemlig befolkningen i fare.

Hva kan gjøres for å hindre at Finnmark blir en avfolka buffersone mellom øst og vest? Hva kan gjøres for å berolige folk som bor her og som blir stadig mer usikker på hva som skjer, hva politikerne tenker, hva landet vil med Finnmark? Hva kan gjøres for at folket her skal ha like muligheter til vekst og utvikling som andre steder, men på egne vilkår? 

Oppskriften fins i Kirkenes; Folk til Folk-samarbeid, Samovarteateret, Pikene på Broen, Barentssekretariatet, Grenselandsmuséet og UiT – Norges arktiske universitet, for å nevne noe. Alle disse institusjonene er vokst ut av et lokalt ønske om et Barentssamarbeid og en nasjonalpolitisk vilje til å gi ressurser for å få det realisert. I tillegg står en felles historie med Finland sterkt i grensekommunen som nok en viktig identitetsmarkør i nord. Men også denne suksesshistorien kan forvitres hvis disse institusjonene ikke styrkes ytterligere.

Det er på tide at Norge tar seg sammen og får sydd i hop en strategi for hvordan man skal ivareta grensefolket sitt i nord når stormaktene er på full fart inn i en ny kald krig!

Foto: Torill Olsen