Det er ikke noe å skåle for!

Det er ventetiden som er verst. Om det skjer eller ikke er uvesentlig, det er uansett en ventetid. Slik tenkte jeg som barn når jule- og nyttårsfeiringa stod for døra. Jeg vokste opp i et samfunn og et hjem der fyll og fest var en naturlig del av fridagene midtvinters, som om dagene ikke var mørke nok i mørketiden. 

Det var slitsomt å være 9 år, glede seg til jul og likevel ikke. 

Jeg har mange gode juleminner, for det var ikke alltid at det gikk over styr. Men det er som alle andre ting i verden; Har det skjedd en gang er det alltid en mulighet for at det skjer igjen. Når de verste hendelser går ut av fantasien og inn i virkeligheten, sitter alltid redselen i beredskap.

Det hele begynte i starten av desember med rundvask og gulvtepper som hang på trappa og dunket mot gelenderet i kulingen. Det var grønnsåpe og kokosmakroner, lammerull og sursild – og hver dag en liten overraskelse bak lukene i julekalenderen. Ikke sjokolade og store ting, men en kalender fra Samvirkelaget der det var en liten plastfigur i flere farger bak hver luke: Julenisse, juleklokke, julestjerne, reinsdyr … De kunne tres på ei snor og bli til et smykke vi kunne ha med på skolen og vise frem – også til de som bare hadde fått en julekalender med bilder bak hver luke. Stakkars folk, tenkte vi, helt blottet for empati. 

Så begynte julebordene og julerevyene, en førjulstradisjon de fleste deltok i, men som vi ungene ikke var nevneverdig begeistret for. Det startet alltid med glede og forventning, men endte oftest med bråk og krangling. – Jeg liker ikke lyden av nøkkelen som låser opp barskapet, det er lyden av bråk, sa ei venninne til oss andre i venneflokken. Vi nikket uten å si noe mer. Det var ikke bare mitt hjem som var plaget av den lyden.

Lillejulaften-festene hjemme hos oss var de aller verste. Da lå vi på loftet og hørte på alt det de voksne snakket om og lo av. Vi fikk vite mange ting som ikke var ment for barneører, og som vi egentlig ikke helt forstod. Fremdeles husker jeg at musikken de spilte i den røykfylte stua ble redusert til det patetiske når alle stemte i med røykestemmer og snøvlete tekstversjoner. Men når vi ble trette og skulle sove begynte det vi gruet oss mest for: Kranglinga. For når gjestene dro startet det. Det er ingen grunn til å forklare hvordan det var for et barn og ligge med puta over ørene, men likevel få med seg alle detaljer. 

Stemninga var amper dagen etter. De sov lenge, det ble sein middag. Da jeg ble eldre brukte jeg tiden på å rydde glass, tømme overfylte askebeger, bytte juleduker og vaske doen. Jeg håpet at det ville gjøre at de ikke var så sinte når de våknet. Det var sjelden det gikk i oppfyllelse. Vi ungene gikk stille i dørene og ventet til det gikk over. Alle lot som om ingenting hadde skjedd.

Julaften ble en klein affære. Alle snakket med lyse, forsonende stemmer bak påtatte smil. Skikkelig ekkelt, nesten som et skuespill der alle leste fra et manus. 

Men det hendte at julaften ble like herlig som vi drømte om. Da stod vi opp til lukten av juletre, nykokt kaffe, godteri fra julestrømpen og Donald Duck og vennene hans på NRK. Og glade foreldre som smilte ekte smil.

Det var en regel som sjelden slo feil: Hvis det var bråk julaften, ble det en rolig nyttårsfeiring og omvendt. Følelsesmessig var det bedre hvis det var nyttårsaften som ble innhyllet i alkohol enn om det skjedde julaften. For meg og mange barn var og er julaften mer hellig. 

Men i realiteten var det verre om det var nyttårsaften som ble det store drikkekalaset. Det kunne jo ende i alvorlige skader, men utrolig nok gikk det for det meste bra. Jeg har minner der mannfolka stod i dress i kulingen med sigar som de brukte til å fyre opp raketter som var stappet ned i snøskavlen. Noen var såpass påseilet at de knapt nok klarte å komme seg unna når raketten tok feil retning. Vi ungene klarte å springe fortere. 

Vi vokste ikke opp i en annerledes familie. Det var mange som hadde lignende juleopplevelser som meg. Men jeg vet ikke sikkert, for det er noe de færreste snakket åpent om. 

Det triste var at også de fine julene hadde en skygge hengende over seg, for man visste jo aldri om det var julaften eller nyttårsaften som ble mørklagt av rus og krangling. Det kunne vi jo ikke vite før de kalde januardagene kom og alt var over. Først da fikk vi resultatet: Hadde det vært en god jul -og nyttårsfeiring eller en sår og trist opplevelse. Det var uansett ikke noe å skåle for!