Koronasaker går over alle støvleskaft

Det er utrolig hvilke nyheter som redaksjonene klarer å produsere i disse koronatider. Vi har sett hylende småunger i karantene med foreldre som åpenbart er så slitne at de ikke har fått tid til å rydde stua eller bedt ungene om å oppføre seg før media kom på besøk. Vi har sett hjemme-trening i mer eller mindre flaue utgaver, og vi har blitt presentert problemet med ettervekst fordi frisørsalongene er stengt. 

I konkurransen om å lage nye vinklinger på koronakonsekvenser nådde de kaka da de forleden klarte å lage en reportasje med fokus på at kattene kan bli stressa og få nerveproblemer fordi eierne har hjemmekontor. Vi ble i samme sak informert om at papegøyen også var blitt mer pratsom. 

Dette lager man altså «nyheter» av. Journalister burde pelle seg ut i landet for å lage saker om reelle og viktige hendelser som ikke nødvendigvis handler om de som er smittet av korona, men om konsekvenser av at landet stenges ned også der ikke koronatruede folk bor.  

Det er mange steder som min hjemplass, Mehamn, helt øverst på Norgeskartet. Her har det ikke vært noen smittetilfeller. Og det er jo ikke rart. Det har i dagevis i slengen nesten vært umulig å komme seg til og fra kommunen på grunn av uvær, snø og stengte eller kolonnekjørte veier som i hyppighet slår både Haukelifjell, Hardangervidda og Vikafjell. Til og med journalistene i Finnmark har problemer med å komme seg til snøhelvete på Finnmarkskysten, slik at de heller må lage saker fra rundt hovedkontorene.

Men rett skal være rett, media klarte å lage en sak om da varaordføreren i Gamvik kommune drakk og festet med flere andre midt under koronakrisen. Den saken fikk god plass i riksmedia. 

Så er det likevel unntaket. På mange måter er de mest øde og værutsatte stedene i Norge vant til å være i en slags karantene. I perioder kommer man seg verken inn eller ut. Denne vinteren har imidlertid vært spesiell, med mye snø, vind, stengte veier og konsekvenser av karantene-regler.

Når jeg ser disse små og store karantenesakene, der noen av dem kanskje er ment som et slags humoristisk innslag, tenker jeg på at de journalistiske ressursene som er brukt på for eksempel kattesaken kunne vært brukt på andre og viktigere saker. Media er en sentral informasjonskanal for folk der mer eller mindre vellykkede feelgood-saker fortrenger vesentlige nyheter.

Jeg tenker på trailere med last inn og ut som kanskje ikke kommer frem, om et næringsliv som sliter med produksjon, salg og transport til markeder og om folk som står i fare for å miste jobbene sine. Og jeg tenker på de som bor i grisgrendte strøk som blir usikker på om viktige medisiner kommer frem i tide og om ambulanseflyet eller forsvarets helikopter kommer hvis de blir syke.

Og midt i alt dette sitter altså folk i sofaene sine helt øverst i landet og ser på tv der de presenterer en sak om at stressnivået til kattene øker under koronatider. Det er beste fall til å le seg ihjel av, i verste fall et hån mot folk.

Kanskje journalistene ikke kommer seg ut til gudsforlatte steder i landet det folk har valgt å bo, de kommer bare til andre ikke-gudsforlatte steder der folk også har valgt å bo? Vel, vel, det fins pc´er, iphone, kamera og høyst oppegående mennesker som kunne rapportert situasjonen rundt om i landet og sendt det over via nettet. Men nei, man står altså heller i slottsparken i Oslo dagstøtt med langskaftede mikrofoner og intervjuer folk som i strålende solskinn spiser is og gleder seg til denne vanskelige tiden er over.

Denne konsentrasjonen av journalister og medieinstitusjoner er så navlebeskuende at man kunne tro at de ikke vet at det fins steder rundt i Norge som tross alt klarer seg med de midler de har under særlig utfordringer. Det er saker som kunne vært laget og som gir kunnskap om at vi er et folk som tross motstand klarer oss. Uansett hvor vi bor.

Men det er ikke sagt at viktige saker utenfor allfarvei er de som får lesere eller klikk på facebook. Og uten lesere blir det ingen penger og ingen journalister og ingen idiotiske nyheter. 

Men vi kommer ikke unna at dette ikke gjelder lisensfinansierte NRK. Likevel hører det til sjeldenhetene at selv de finner veien til hverdagsfolket på småsteder, hvis de da ikke går under kategorien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 

Nå er det er ikke sikkert at vi som bor langt unna de store mediehusene gråter av den grunn. For sakene i media handler lite om oss. Vi er vant til å være i uværskarantene og vi er vant til å se på tv-innslag som ikke handler om oss. Og vi har heller ikke katter som blir nervevrak av å være med folk. Vi bare slutter å se på!