SOMMERDAGER FRA BARNDOMMENS RIKE

Den sommeren ble det ofte småsei til middag, nyfisket og ferskkrøllet på tallerken med potet, gulrot og «bråna melange». Klirring av bestikk og dugg nederst på kjøkkenvinduet.

Det er ikke så mye prating, man blir dorsk av varmen og det meste er allerede sagt.
– Dessuten er det en uting at ongan skal komme med urolig snakk rundt middagsbordet, man skal ha matfred, sa han bestefar strengt.

Hvis vi ikke hørte etter kunne vi risikere å måtte gå av bordet, det hadde skjedd før.

– Gå i fjæra med skrellet etter middagen, sa ho bestemor mens ho vrei opp kopptua som egentlig var en del av ei utvaska t-skjorte. Søppeldunk fantes ikke, og måsen skulle jo også ha mat. Vi tømte bøtta med restene helt nede nært tanga, og så sprang vi oppover før stormåsen kom, grådig og nærgående og sulten.

Etterpå var det middagslur for de voksne. Lange gode lurer fordi middagstiden var når sola stod høyest og måsan hadde stilna mens havet flødde. Vi vandra hvileløst rundt i den stille bygda og venta til de voksne skulle stå opp.

– Tenk kor dem sover, de voksne, sa vi til hverandre. Og med et gresstrå i munnen så vi på hverandre og var skjønt enig om at når vi ble voksne skulle vi aldri sove middagslurer.

Men en siesta midt på dagen gjorde ettermiddagene og kveldene lengre, mye tid til prat om slekta og ukesgamle nyheter, for avisa kom sent inn til vårt sommerland. Men det gjorde ingenting.

– Tiden går ikke, den kommer når den skal, sa de gamle og stirret ut vinduet som om de hentet visdommen fra en plass der ute i horisonten.

Og det gjorde den kanskje…

Mens seien hoppa og lagde ringer i sjøen når fjorden lå blikkstille på vei inn i sommernatten.

Foto: Jill Wellington, Pixabay