Samhold og omsorg i et fiskevær

Jeg hørte en historie en gang, om en liten gutt på syv-åtte år som falt utfor kaia og havna i sjøen. Det var i mars, små isflak fløt i det råkalde vannet, og det tok en god stund før et par sjarkfiskere klarte å få guttungen opp. Det tok såpass tid at mora rakk å komme, skrikende ned bakken mens hun ropte navnet til ungen sin. Hun løftet den livløse gutten opp i armene sine og bar ham hjem. 

– Det è triste greier, men ho må nok innse at gutten ikke kommer tel å greie sæ, sa mannfolkene på kaia. Det var ikke første gang de hadde sett hvordan det går med unger som faller i havet vinterstid.

Da mora kom hjem satt allerede de andre kjærringan på kjøkkenet og ville hjelpe og trøste, men hun kasta dem på dør. Så pakket hun gutten sin inn i ulltepper, sprengfyrte i kjøkkenovnen og satte seg så nært inn til ovnen som hun klarte mens hun masserte den lille kroppen. Kanskje nynnet hun en sang til ham, men det vet jeg jo ikke, det er bare noe jeg tenker når jeg ser for meg den forferdelige situasjonen der ei mor sitter og rugger sitt døde barn.

Etter en stund våknet guttungen til liv, som et mirakel. – Hvorfor gråter du, mamma, sa han. Hun klarte ikke å snakke, stemmen var så tykk. Men kanskje hun tenkte: «Havet gir og havet tar, denne gangen var det like før jeg måtte betale prisen. Gudskjelov gikk det bra. Takk Vår Herre.»

Jeg vet ikke om historien er sann eller ikke, jeg hørte den som barn, der jeg satt ved kjøkkenbordet hos ho farmor og spiste tjukklefsa mens de voksne snakket. Uansett forteller den hvor nært havet var for folk en gang. Hvordan alt som skjedde i fiskeværran foregikk der i fjæra, på kaiene, på fiskebruket, i egnebua og i båten.

Derfor handlet mange av samtalene om været. Uvær betydde landligge og pengenød, godvær betydde fiske, rikdom, dans på samfunnshuset og en dram eller flere.

– Han er sterk i kveld, sa han pappa der han stod i vinduet og så mot båten som lå i fortøyninga og stampa i kulingen uten å komme seg noen vei. Det var halvmørkt i stua, akkurat sånn at gloa av tobakksrøyken var synlig. Og så gikk strømmen. 

Det var vi vant til. Vi fyrte i ovnen og hørte på batteriradioen. Når værmeldinga kom ble vi ungan hysja på, og så var det flere minutter med gørrkjedelige meldinger om Haltenbanken, Nordkappbanken og andre banker, laber bris og annen vind, bølgehøyder og alt mulig vi ikke forstod, men måtte pine oss gjennom. Gud nåde hvis vi prata under værmeldinga. Da ble han pappa forbanna.

For ikke å snakke om nyhetene. Vi orma i stolan rundt matbordet til han pappa ropte hysj med ekstra trussel i stemmen, og så ble vi alle stille. For radiomannen sa: 

Den 50 fot store linebåten «Vårland» av Vardø har forsvunnet under fiske. 5 mann er savnet, trolig omkommet. 

– Tenk kor trasig for familien, sa ho mamma fra kjøkkenet. – Det er jo snart jul. 

Vi unger grøsset. Far, bestefar og nesten alle våre onkler var fiskere. Lillebror sa det vi tenkte: Mamma, det er kaldt i havet, ikke sant? Ingen svarte.

I fiskeværran var det kvinnfolkan som styrte. Hvis dem var i godlune kunne de la mannfolkan tro at de hadde kommandoen, men det varte bare en stakket stund før dem tok makta tilbake. Det handlet ikke om kvinnefrigjøring, eller, det gjorde kanskje det? Det var bare det at ordet ikke var oppfunnet enda.

– La han no bar tru at det e han som bestemme, sa ho Emma, og så flirte alle kjærringan i egnebua. For det var ikke sånn i fiskeværran at kvinnfolkan var hjemme og mannfolkan var ute. I fiskerisamfunnet var alle involvert i fiskeriene på et eller annet vis.

Farmor var en av dem. Hun lagde fiskemat og solgte til husmødre som ikke hadde tid eller lyst til å stå på kjøkkenet og lage middag dag ut og dag inn. 

Det var fiskekaker, fiskeboller, fiskepudding og noe vi unger kalte for fiskebrød. Det var brødskive med fiskefarse på begge sider stekt i smult. Det rant fett nedover haken når man spiste det, og det smakte himmelsk. 

Etter skoletid gikk jeg ofte til farmor og fikk sitte sammen med henne å steke fiskekaker. Ikke bare for å få smake, men også for å snakke. Hun lyttet og forstod, hennes råd var kloke, og til henne fortalte jeg mine hemmeligheter uten å møte fordømmelse. Ho farmor var enke. Det var mange enker den gang. 

Egentlig var hun forutseende, ho farmor, for hun lagde ferdigmat i en tid hvor en husmors stolthet lå i selv å lage maten fra grunnen av. Det var ikke akseptert å kjøpe ferdigmat. Men å kjøpe farmor sin fiskepudding var greit, noe helt annet enn å kjøpe en boks joikakaker. Måtte Gud forby. De som serverte for mye ferdigmat fra Samvirkelaget kunne risikere å bli kalt for «posjkat», en beskrivelse på ei dårlig, slurvete og muligens urenslig husmor. Det var nesten verre enn å bli kalt for «lausaktig».

Likevel hadde kvinnene sin egen justis, en verden som for alltid vil bære på hemmeligheter i et fiskeværr. Eller bare små artigheter som mannfolkan aldri helt fikk tak i. Alle hadde hørt historien om han Helge som kom hjem en kveld etter å ha vært på sjøen hele dagen, og fikk beskjed av kjærringa om å legge ungene. Han var av dem som hørte på kona, tok kveldstellet og endte opp med å legge både egne og naboen sine to. Det er ikke bare-bare å se forskjell, sa kvinnfolkan og blunka til hverandre.

Det var flere som han Helge, stakkar. Det var ikke lett å følge med. Når mannfolkan kom fra Lofotfiske kunne det være at kjærringa var gravid og fødte en 4 kilos unge 2 måneder før termin. Sånne hemmeligheter kunne også være et våpen i kvinnefelleskapet hvis noen skulle bli «oppstarnasig» eller tro at hun var bedre enn de andre kvinnfolkan. Plutselig kunne ho få rykte på seg.

Mannfolkene hadde også sin verden og sin sjargong, en omgangstone som kunne gjøre slitet, kulden, uvær og svart hav litt enklere å leve med. Det er noe med å være i samme båt, det er mye trøst i det. 

Men alt var ikke bare slit og armod. Det var også fest på samfunnshuset. Eller dans på huset, som også var et kjent uttrykk. Hjemmebrent på lomma, tett tobakksrøyk og levende musikk. 

– Kvinnfolkan hadde midje og kunne danse swing den gang, og mannfolkan kunne drikke og slåss uten at det ble gjort så mye nummer ut av det, sa en eldre kar til meg en gang og ble ung i blikket. 

Litt filosofisk sa han at svingningene i fisket, uvær, slit, forlis og sorg etterfulgt av fest, samhold og humor formet folk og samfunn. De ble som omgivelsene de levde i: Overlykkelig og høylydt som en sjelden sommerdag, svart i øyan og trollat som et rasende uvær en bitter vinterdag. Det var smått med sjatteringer, det var enten eller.

Slik ble fiskeværene langs kysten i nord formet. Folk var avhengig av hverandre og måtte samarbeide, stå opp for andre enn bare seg selv og ta vare på det samholdet de skapte. Enten de ville eller ikke.

Jeg tenker ofte på den lille gutten som falt i havet og druknet, men som kom tilbake fra de døde ved hjelp av sin mors kjærlighet og evne til å ikke gi opp. Jeg tenker også på en hurragutt av en arbeidskompis som levde det glade liv, men som ble en av fire fiskere som omkom på havet utenfor Mehamn en gang på 80-tallet.  

Og jeg tenker på alle som bodde og bor i karrige landskap med storhavet som nabo. De lever og overlever på samhold og omsorg.

Det handler ikke om å forgylle fortiden. Det handler om å være stolt og takknemlig for at vi fikk vokse opp i et feskeværr på Finnmarkskysten.